Min Språkprofil

Det er vanskelig å si hvordan jeg egentlig lærte norsk. Fra det jeg husker av da jeg var liten, så vil nok barnehagen være der hvor språklæringa utviklet seg fra det jeg hadde lært og sett fra barne tv. For meg var barnehagen det eneste stedet der hvor jeg snakket norsk, hjemme snakket jeg morsmålet mitt som er kurdisk. foreldrene mine ville ikke at jeg skulle bruke så mange norske ord i språket hjemme, så jeg forholdt meg til kurdisk. Da jeg var liten forstod jeg ikke dette, men nå forstår jeg at det var for å bevare morsmålet mitt.

Jeg har nå en lille søster som er 4 år yngre enn meg, og med henne snakker jeg blandet kurdisk og norsk. Men med foreldrene mine snakker jeg fortsatt bare kurdisk.

Når jeg snakker med venner og venninner, bruker jeg mer en hverdagslig og et enkelt språk, som jeg mener er uformelt, mens med andre folk jeg ikke kjenner og eldre, snakker jeg mer eller mindre formelt og ordentlig. For eksempel, når jeg er med venner så er uttalelsen av kj-lydene ikke så viktig form meg, og det kan hende jeg blander dem. Men hvis jeg snakker på et mer offentlig sted vil jeg kunne være bevist på å utale disse lydene riktig. En annen ting er at jeg ofte tar feil på en, et og ei, og dermed må jeg noen ganger være veldig bevist på hva jeg sier.

Det som jeg vil si har påvirket språket mitt, er miljøet jeg har vokst opp i, som var i Oslo (Bjerke) og selvfølgelig av skolen og vennene mine. Jeg har levd store deler av livet mitt på Linderud, helt til for et år siden, da vi flyttet til Stovner. Miljøet her vil jeg si er litt annerledes, men når det gjelder dialekten, så er vel å si det samme, og derfor har det ikke påvirket språket mitt noe særlig.